Dysleksi i et inkluderingsperspektiv. Dette innlegget vil være basert på Espen Schønfeldts forelesning om dysleksi, samt informasjon fra Dysleksiforbundets hjemmeside.
Hva er dysleksi? Dysleksisiden definere det slik:
Dysleksi er et ord som brukes om uvanlig store vanskeligheter med å lære å lese og skrive.
Dysleksi er ikke bare en vanskelighet som er kun i barneårene, dysleksi følger en hele livet igjennom. Espen Schønfeldt legger vekt på at dysleksi er et dynamisk handikap, noe som alltid vil være der. Dyslektikere er ikke dummere eller mindre intelligent enn “vanlige” mennesker, men det er en svikt i det fonologiske systemet som gjør at det blir ekstra vanskelig å lære seg å lese og skrive. Ordet dysleksi betyr jo “vansker med ord”. Derimot sier Espen Schønfeldt i sin forelesning at dyslektikere har 10 ganger så stor sjanse til å bli gründere enn skoleflinke. Det har altså ikke noe med praktiske ferdigheter, kreativitet eller lignende, men heller en vanske for å lære.
Espen Schønfeldts læringstriangel, som forteller noe om forholdet mellom innsats og motivasjon. Noe av det mest skremmende ved Schønfeldts forelesning var da han presenterte skolens definisjoner av dysleksi, det viser bare hvor stor uvitenhet det finnes i skolen om dysleksi. 28 av 30 lærere kjenner ikke til pedagogikk som er relevant til dysleksi. Espen Schønfeldt forteller, ut i fra egne erfaringer, hvordan man blir definert som enten dum eller lat hvis man har problemer med å lære seg å lese eller skrive:
Dum:
Det er dysleksien som gjør at du ikke lærer
Skolen senker nivået
Det er handikap som kan gi medlidenhet
Det er et uhelbredlig handikap
Lat:
Grunnen til at enn ikke lærer er at en ikke jobber nok
Mer av det samme er ikke alltid den beste medisin
Jeg har skrevet 53 anmerkninger og han forsetter å være umulig.
Jeg synes det er sjokkerende å høre at enkelte lærere tror at elevene bare er generelt lat fordi han/hun ikke gjør det læreren forventer. Dysleksi er en lærevanske, og det krever mye for å få det til. Dyslektikere trenger mer tid for å bli sikrere i lesing og skriving, det er viktig å få bukt ved usikkerheten og kanskje prestasjonsangsten ved å lære. Dyslektikere trenger også øvelser som gir repetisjoner, å gjøre noe flere ganger gir bedre resultat, men dyslektikere trenger nok å bruke større anstrengelse for å lære seg å lese og skrive. Det vi kan er lett, det vi ikke kan blir vanskelig. Tilpasset opplæring er sterkt knyttet til dysleksi, det å legge til rette for et godt læringsmiljø og opplegg er viktig. Vanskeligheter med læring fører fort til at man gir opp og mister motet, som kan igjen starte en ond sirkel som kan være verre enn lærervansken i seg selv. Hvis man unngår lesing så får man ikke den nødvendige treningen, men man må legge til rette for at man har lyst til å lære.
Dette betyr at måten vi møter språk og skrift noen ganger kan være like viktig som vår evne til å lære. Lesing og skriving blir vanskelig også fordi vi ikke får nok tid, får øve nok før vi lærer noe nytt, ikke ser nytten av anstrengelse, ikke får grundig nok opplæring eller oppmuntring fra lærere og foreldre.
Noen forstår ikke hvordan de skal lese når de begynner på skolen. De lærer seg å huske leseleksen eller de gjetter seg til hva som står i teksten. Dette blir en uvane som gjør at en ikke får den øvelsen en trenger. Når tekstene blir vanskeligere nytter det ikke å huske og gjette. Da kan det være vanskelig å starte på nytt. Selv godt voksne kan bli bedre, men for å være sikker på fremgang bør man både lese og skrive hver dag.
Det finnes mange hjelpemidler for dyslektikere som vil gjøre det lettere for de å lære seg å lese og skrive. Bruk av IKT og digitale verktøy er et hjelpemiddel som er kommet mer og mer på banen de siste årene. Et så enkelt program som Microsoft Word kan enkelt hjelpe dyslektikere til å rette opp skrivefeilene sine og se hvordan ord skal skrives. Rettefunksjonen i Word er en måte å få hjelp til å utrykke seg skriftelig, men det er ikke alltid man får utrykket seg godt nok gjennom skriving. Man kan for eksempel lage lydfiler hvor man snakker for å utrykke seg, på denne måten kan elevene fortelle hva de vil fortelle uten å måte grue seg til å skrive. Mange vegrer seg nok for å skrive lengre tekster da de synes belastningen med å ikke få det til blir for stor. Da er nok det å fortelle en stor fordel, for det er lettere å utrykke seg gjennom prating enn gjennom skriving.
Skolen må legge til rette for et godt læringsmiljø og gi mulighetene for at også elever med vansker skal få utvikle seg på en naturlig måte. For å bli kalt dysleksivennlig må skolen fokusere på hva som skaper gode skoler og god læring. I dette arbeidet er skolens ledelse avgjørende. Skolen må utarbeide individuelle tilpassede planer for dysleksielevene, og lekser må gis systematisk. Det er viktig å ikke blande informasjon og ferdighetstrening. Eleven skal lære like mye fag som de andre elevene, og ferdighetstrening skal utgjøre bare en liten del av leksene.
Læreren må ha god kunnskap om dysleksi, og klasserommet bør inneholde oversikt over vanskelige ord, timeplaner og leseoversikter. Det er også viktig å etablere et godt skole/hjem-samarbeid. I den forbindelse er det også greit å vite at dysleksi er arvelig, og svært mange foreldre av barn med dysleksi har diagnosen selv.
IKT åpner for svært mange gode hjelpemidler for dyslektikere. Det finnes etter hvert mange forskjellige program og lesesynteser. Disse må læreren lære seg å bruke slik at han/hun kan bli en god veileder for eleven.
Læreren bør også ha god kjennskap til de ulike læringsstilene og de sju intelligenser. På denne måten er det lettere å bevisstgjøre eleven på sine sterke og svake sider. Elevene kan bruke denne informasjonen til å lære ulike lesestrategier og teknikker. Slike teknikker kan være tankekart, venndiagram og hjelpetegninger.
Dysleksi er et stort og spennende tema, og det er noe jeg kunne tenkt meg å jobbe videre med. Særlig hvordan jeg som lærer bør få større kunnskap om hvordan man skal jobbe med elever som har dysleksi. Jeg ser frem til å utvikle nye metoder for at elever med dyslekst skal få en bedere skolehverdag. Kanskje spill er fremtidens læringsmetode? Iallefall er det viktig å ta dysleksi på alvor, og å gi de med dysleksi en sjanse. De har jo faktisk større sjanse til å lage en god idé enn det skoleflinke har. Det er som man sier, man skal ikke dømme boka på omslaget. Alle fortjener å få tilrettelagt en vei som gir de størst mulig utbytte. Skolen bør være en instanse som går foran, legge til rette for alle. De fleste trenger bare en sjanse og litt motivasjon for å komme i gang.
